Ti bud til Høyre

dag er det 125 år siden Høyre ble stiftet. Her presenteres ti bud til en hundredeogfemogtyveåring som vil frem her i verden.

Da Høyre ble dannet 1880-tallet var Høyre et parti med et tydelig prosjekt. Den liberale rettsstat skulle forsvares mot bondepopulismens sneversyn. Da jeg hadde min spede politiske oppvåkning på 1980-tallet var Høyre også et parti med et tydelig prosjekt. Landet skulle åpnes opp etter år med trist sosialdemokratisk betongsosialisme, best illustrert med NRK-monopol, butikker som stengte klokken 17 og 3 års ventetid på å få telefon. Åpningen av Norge var Høyres revolusjon.

Den store skillelinjen i politikken for de neste generasjoner vil stå mellom fremtidens venner og dens fiender. Aldri har vår verden endret seg så raskt som i dag. I morgendagens endringssprint vil likevel dagens tempo fortone seg som en rusletur rundt Sognsvann. Skillet vil gå mellom dynamister som omfavner forandringer, individets valgfrihet og det åpne samfunn på den ene side og de statiske som historiens dampveivals vil overkjøre på den annen.

Jeg forsøker her å peke på ti områder hvor Høyre i fremtiden kan finne sitt prosjekt som dynamister, og fremme det Høyres første leder, Emil Stang kalte en «liberal fremskridtspolitik».

1. Vær fremtidens venn, ikke dens fiende
Klarest ser vi at Høyres velgere i større grad enn partiet selv har omfavnet dynamismen i spørsmålet om bioteknologi hvor intet partis velgere er mer optimistiske enn Høyres. 74 prosent av Høyres velgere anser seg som optimistiske i forhold til bioteknologi og bare ni prosent pessimister. Likevel er det KrF, hvor 51 prosent er pessimister og bare 29 % optimister Høyre velger å assosiere seg med i debatten.

Høyre må komme sine velgere i møte og velge en fremtidsrettet holdning til det som kan bli den største intellektuelle revolusjon siden man fant ut at jorden var rund.

2. Gå mot det ukjente, fravrist det svar.
Å vinne er ikke noe du gjør av og til. Å vinne er en vane. Dessverre gjelder det også det å tape. Norske universiteter taper. Litt avhengig av hvilken ranking man velger å tro på kommer Universitet i Oslo – som eneste norske blant de 200 beste – inn på mellom 64. og 188. plass på internasjonale rankinger.

Høyre bør lære norsk høyere utdanning å vinne. Dette kan Høyre gjøre ved å si at vår største utdanningsinstitusjon innen 10 år skal være blant de 10 beste i verden, og at Høyre er villig til å bruke det som skal til for å nå dette målet.

3. La ingen barn stå igjen
Det er å være snill med norsk skole å kalle resultatoppnåelsen for middelmådig.

Kun et sted i Norge står resultatene i forhold til innsatsen. Det er i Høyrestyrte Oslo. Dette har Oslo-skolen klart gjennom å fokusere på god klasseledelse, vedlikehold, opprettholdelse av innarbeidede regler og rutiner og sist men ikke minst et høyt læringstrykk. I andre deler av landet kjeder elevene seg på skolen. Læringstrykket er for svakt. Som det kom fra en rektor på en yrkesfaglig skole: «Elevene er ikke skoletrøtte, men trøtte av ikke å lære». Eller som det kom fra en mor i Akershus: «mitt barn regner med kvadratrøtter og negative tall. Når han begynner på skolen skal han lære å telle til ti».

Høyre må bringe den norske skolen fra bakvendtland til læreland, gjennom å aldri ta fokus vekk fra læringstrykk og repetisjon.

4. La det gjøre en forskjell å gjøre en forskjell
Det norske samfunnet har den mest sammenpressede lønnsstruktur i verden. Resultatet av dette er at gulroten for å strekke seg litt lengre er borte. Flere virksomheter klager over at det er vanskelig å få folk til å påta seg tunge lederoppgaver. Disse gir mer ansvar og mer arbeid, men lav tilbakebetaling i form av bedre vilkår. Det samme gjelder etterutdanning hvor Norge har noe av den laveste prosentvise lønnsøkning i verden for dem som hever sin kompetanse.

Norge bør opp fra nest siste plass til øverste halvdel når det gjelder privatøkonomisk gevinst av å ta høyere utdannelse. Et mer fleksibelt arbeidsliv må gi borgerne mulighet til å selv bestemme hvor mye de ønsker å jobbe.

Høyre bør stille seg i spissen for et farvel til de sentraliserte lønnsoppgjørene og et velkommen til lokale, bedriftsvise løsninger.

5. La borgerne yte etter evne og få etter behov
Regjeringen satte tidligere i år ned et utvalg som skal vurdere om «de universelle velferdsordningene […] støtter opp under målene om høyeste mulig yrkesdeltagelse». Utvalget skal bruke to år på å komme med sin konklusjon. Jeg skal nå gi dem en jukselapp: svaret er nei.

Universelle ordninger fungerer som en barriere mellom den minst produktive arbeidstagerne og arbeidslivet. I det korte bildet opplever de at stønad kan overstige det de vil tjene ved å velge arbeid. I det lange bildet fungerer det å ikke havne i jobb som en fattigdomsfelle. Universelle ordningene er også kostbare og ineffektive. Kun en liten del av overføringene går til dem som faktisk trenger dem. De fleste andre kunne i stedet fått lov til å beholde pengene som skattelette i utgangspunktet.

Høyre bør sikre at ytelser fra det offentlige skal følge fra et reelt behov for disse ytelsene. Universelle velferdsordninger bør erstattes av målrettede tiltak for dem som trenger det.

6. Slipp det sivile samfunn fri
Mellom markedet og staten fantes en gang noe man kalte det sivile samfunn. Etter at man gjennom år på den ene siden har begrenset organisasjonenes mulighet til å skaffe seg inntekter på egen hånd, og på den andre side har gjort dem avhengige av almisser fra Staten er denne sektor omdannet til å bli statens forlengede arm. Nøkkelen til frigjøring ligger i å flytte beslutningsmyndigheten over foreningenes inntekter fra kulturbyråkrater til borgerne.

Høyre bør etablere en krone for krone skattereduksjon for gaver til frivillige organisasjoner slik at tusen kroner til en organisasjon gir tusen kroner i lavere skatt, ikke kun reduksjon utlignet inntekt. Dette vil skape et incentiv til at alle benytter seg av det. Med et tak på 10 000 kroner vil effekten av en slik omlegging være så stor at den er vanskelig å overskue. Det sikre er i hvert fall at makten ville forskyves kraftig fra kulturbyråkrater til borgerne.

7. Ta gata tilbake
Til venstresidens store overraskelse øker kriminaliteten i Norge med Storberget som justisminister. For oss andre er ikke det veldig overraskende. Internasjonale erfaringer viser at det er klassiske konservative verdier som ansvar og orden som forhindrer kriminalitet.

Tenk deg en ikke-bebodd bygning med et knust vindu. Når vinduet ikke blir reparert, knuser vandaler et par til. Veggene tagges ned. Noen bryter seg inn, og okkuperer bygget. Der hvor mindre normbrudd, og forfall får stå uten reaksjon følger større ikke langt bak. Det knuste vindu er et signal til potensielt kriminelle om at ingen bryr seg; det er stilltiende akseptert å bryte samfunnets normer. Det sender også et signal til vanlige borgere i området; samfunnet har forlatt dere, så flytt! Den kombinerte effekten av de to signalene er katastrofal for et problemområde.

Høyre må ta gata tilbake ved å være tydelig på at politiets primære ansvar ikke bare er å respondere på alvorlig kriminalitet etter at det har skjedd, men å holde orden i lokalsamfunnet. Effekten er umiddelbar.

8. La velferd lønne seg
Den norske debatten om private velferdstjenester er merkelig. Den er merkelig fordi den fremstiller overskuddsforetak innen velferd og utdanning som et problem.

I virkeligheten er både pasienter og ansatte betydelig mer fornøyde innen den private delen av velferden enn i den offentlige. Nytten av de skattepenger som blir disse foretakene til del er større enn nytten av de skattepenger som går til en resultatenhet i kommunen eller et helseforetak. Dette skyldes at den drivkraften som ligger i å kunne oppnå overskudd er det som behøves for å utløse kreativitet og entreprenørskap.

Høyre bør si et høyt og tydelig ja til gevinstsøkende private aktører innenfor alle områder av offentlig tjenesteyting, det være seg skole, helse eller omsorg. Arbeidsulykker som friskolelovens  § 6-3 må omgjøres.

9. Finn Norges plass i verden
Norge kan være et stort land i verden. Norge har naturressurser som få andre land kan skryte av. Spesielt gjelder dette de store energiressursene. I Norsk debatt er dessverre disse redusert til å bli et spørsmål om statskassens inntekter, og venstresidens behov for miljøavlat.

Norge kan sikre verden stabil tilgang på energi fra et demokratisk land. Med et EU som blir stadig mer avhengig av Russland for sin gass, og et USA som føler behov for uavhengighet i forhold til OPEC, gir dette Norge en global stemme.

Høyre må være tydelige på at Norge har en forpliktelse til å bidra til verdens energisikkerhet gjennom å kontinuerlig lete etter nye energikilder både i nordområdene og andre steder.

10. Vern om vestlige verdier
Vestlige verdier som ytringsfrihet, menneskerettigheter, rettsstat, demokrati, kvinners frigjøring og markedsøkonomi er i tilbakegang både internasjonalt og i vårt eget land.

Sporen til tilbakegangen kan finnes i den vestlige manglende kulturelle selvtillit. Etter å ha gitt vesten skylden for alt hva diktatorer i andre verdenshjørner måtte finne på gikk vestens egne intellektuelle videre til å angripe selve det vestlige verdigrunnlag. Siden man effektivt har klart å rive stoltheten av å tilhøre den vestlige kulturkrets vekk møtes ikke-vestlige innvandrere med enten passiv servilitet hvor eksempelvis kvinneundertrykking bortforklares med kulturforskjeller eller med en aggressiv fiendtlighet hvor utryggheten på eget ståsted leder til stempling av den fremmede som farlig.

Høyre må ta lederskap i å gjenreise stoltheten over den norske og europeiske kulturarv. Vi har intet å skamme oss over. Det var her – i Europa – tenkningen begynte. Herfra kom oppdagere som Cook og Columbus. Det var faktisk her jorden ble rund.

Med dette kjære Høyre,

gratulerer med dagen, og husk:

Følg dristig med i kamp mot troll,
-men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
– én time forut for din tid!

Bård Standal