Waras brennende biler

Hadde ikke lest kronikken til Waras samboer før nå.

Den gjør inntrykk:

28. november stiller Pia Maria Roll, regissør av teaterstykket «Ways of seeing» på radioprogrammet Dagsnytt 18. Temaet er en forestilling som, blant annet, viser film av mitt hjem. Jeg har alltid valgt å holde meg unna offentligheten, det hadde jeg også tenkt å gjøre denne gangen. Nå har jeg derimot ikke lenger noe valg. Roll sitter på Dagsnytt 18 og bringer meg som person inn i offentligheten med en merkelig fortelling hvor hun hevder jeg er aggressiv fordi at jeg sto oppreist og filmet filmen hun har tatt av mitt hjem. Sannheten er at jeg ikke kan sitte som vanlige publikummere på grunn av muskel- og skjelettsykdommer. I perioder kan jeg ikke reise meg, ikke gå, ikke kle på meg. Dette er min fortelling.

Rett før påsken 2018 kommer det en telefon til vårt hjem. Kjæresten min gjennom 24 år blir spurt om å bli landets neste justisminister. Jeg og barna må snakke om det, tenke på det og prøve å forstå hva det kan komme til å innebære. Ingen av oss tre jenter her i huset har noen gang søkt offentlighetens lys. Vi har tvert imot gjort alt vi kan for å holde oss unna. Hele familien var enig om at det ikke skulle være noen hyggelig «hjemme hos» reportasje hos oss. I løpet av disse 24 årene har ingen journalist vært innenfor våre dører med mindre de har vært her som venn. 

Vi står nær hverandre vi fire i vår lille familie, vi tåler at han tar på seg dette ansvaret. I et åpent demokrati skal og bør politikerne våre fremstå i offentlighet. Jeg er glad noen orker det. Jeg orker det ikke. 

4. april får landet en ny justisminister. 5. april filmer fremmede mennesker vårt hjem uten tillatelse. Et hjem jeg befinner meg i nesten hele døgnet, hver dag, hver uke, tidvis med sterke smerter. Jeg føler meg trygg i eget hus. Gardinene åpne og lyset på. Jeg ante ingenting om hva som skjedde på utsiden, rett utenfor mitt eget trygge hjem. Der står de, på privat grunn, og filmer i skjul mens jeg er hjemme. 

Noen av oss har valgt å leve liv hvor vi tidvis blir omtalt på den ene og andre måten. Hvor kritikk fra tid til annen kan bli både personlig og nærgående. Greit nok. Vi har valgt det livet og kan takke oss sjæl. 

Mennesker som står oss nære har ikke alltid fått lov til å være med på de valgene. De må bare leve med konsekvensene. Uansett om de er barn, foreldre, søsken eller ektefeller. Noen av dem får mye mer i fanget enn de noensinne signed up for. 

Ikke alle takler det så bra. 

Noen ganger feiler vi mennesker dramatisk og groteskt under press eller om vi har det virkelig dårlig. Noen ganger gjør vi da så dumme ting at det nesten ikke er til å tro. Så dumme at vi til og med biter oss selv i halen. 

Noen ganger forlater vi mennesker vi elsker fordi vi er så redde for å bli forlatt. Noen ganger overkjører vi folk for at de ikke skal se hvor små og redde vi egentlig er. Noen ganger er vi han sinte gutten i klassen som bare bråker og skjeller ut læreren for å skjule hvor sterkt han egentlig trenger en klem.

Det er en grunn til at lærere alltid spør de mest utagerende gutta hvordan de egentlig har det hjemme for tiden.

Noen ganger roter vi alt skikkelig til. Ofte er det når vi er på vårt mest sårbare og fortvilede. Når selve vår integritet og trygghet er krenket. Når vi møter verden naken.

Vi mennesker er skjøre vesener. Det er når vi roter det som aller mest til for oss selv at folk rundt kanskje bør huske at vanskelig adferd som oftest stammer fra frykt, angst og fortvilelse.

Spesielt når de fortvilede ikke har valg sin situasjon selv.