Je suis Black Box

 John Olav Egeland skriver bra om Blackbox-farsen i Dagbladet: 

Siktelsene mot teaterdirektøren og kunstnerne bak forestillingen «Ways of seeing» er enestående i norsk rettshistorie. Det samme gjelder begjæringen om å ransake teatersjefens hus. Riksadvokaten må gripe inn og henlegge sakene. 

Det Egeland skriver er åpenbart riktig.

Denne farsen må nå ta slutt. Det må være mulig å både ha medfølelse for en enkeltperson som ikke har taklet presset (med forbehold om at hun hevder seg uskyldig) og samtidig ikke kaste alle prinsipper over bord.

Det å filme boligen til en av Norges mektigste politikere for deretter å benytte filmen i et teaterstykke ute en gang å oppgi adressen kan sikkert oppleves ubehagelig for den det gjelder. Men er det tilstrekkelig for å konstatere brudd på privatlivets fred i lovens forstand er lovverket åpenbart modent for revisjon.

De faktiske forhold her er ikke omstridte. vi vet veldig godt hva Black Nox har gjort. Er det nok for domfellelse etter gjeldende rett bør loven endres. Selv det at spørsmålet fremstår uklart bør være tilstrekkelig for lovendring.

Slike tiltaler ødelegger alt.

Uten dem kan man diskutere innholdet i det folk gjør. Man kan ta avstand fra dem og ha en forstandig diskusjon om grenser for hva som er greit. Greit i betydningen hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre.

Vi kan ha en samtale om hvordan vi skal være. Om ytringene innhold og om dens grad av smakløshet.

Med slike tiltaler på bordet opphører den samtalen. Retten til ytringsfrihet må alltid forsvares mot Statens makt. Uansett hvor smakløse de måtte være.

Smakløse ytringer er en trussel mot innholdet i ordskiftet. Mot dets grad av behagelighet. En trussel om ubehag er ikke særskilt alvorlig. Det kan vi fint leve med.

Rettsforfølgelse av smakløse ytringer er en eksistensiell trussel mot selve ordskiftet. Det kan vi aldri leve med. I møte med ytringsforfølgelse er det ikke lenger rom for innholdsnyansene og de samtalene om hvordan vi skal behandle hverandre. Man må stå skulder med skulder med de forfulgte. Uansett om man liker dem eller ikke. Uansett om man dagen før forfølgelsen startet skjelte dem ut for å være smakløse og tullinger.

Man må. Neste gang er det en selv som blir stemplet som smakløs. 

For som en klok tysker en gang sa: 

 Als sie mich holten, gab es keinen mehr, der protestieren konnte.